Våre klassiske økonomiske teorier har vært et godt grunnlag for å styre en økonomi i vekst, inklusive Haavelmo sine modeller. Men som Haavelmo selv sa det når han ble tildelt Nobelprisen i økonomi i 1989, at disse teorier var utformet for den vekstøkonomien som vi var inne i etter annen verdenskrig, og at disse modeller ikke hadde samme gyldighet i dagens økonomiske virkelighet i 1989. En klok Nobelprisvinner.

Stater og samfunn står i disse dager overfor nye utfordringer. Vi kan ikke basere oss på at økonomien vil øke på samme måte som tidligere.  For mange land er det innstramminger som er på dagsorden, med reduserte offentlige kostnader, lavere offentlige investeringer og reduserte velferdsgoder. I Hellas, Italia, Spania, Portugal, Irland, Island, USA og mange andre land i vår globaliserte verden, må vi framover være forberedt på en krympende økonomi. Når det ikke lenger kan forventes vekst i økonomien må vi lete etter andre verktøy for å styre samfunnsøkonomien. Det kan være en utfordring med den politiske plattform samfunnet er basert på siden annen verdenskrig.

I 1993 hadde jeg den glede å overvære et interessant foredrag av Arne Olav Brundtland under overskriften "Har vi kommet til det siste samfunn?". Dette var et foredrag som har gitt meg mye ettertanke. Foredraget beskrev dagens sosialdemokratiske velferdssamfunn som enden av en samfunnsutvikling gjennom de siste århundrer. Fra føydalsamfunnet, gjennom mange stadier til det samfunnet vi har i dag. Og overskriften på foredraget ble supplert med spørsmålet "Kan vi tenke oss noe bedre?". "Har vi kommet til det siste samfunn?". Det er noen år siden 1993, og det har rent mye melk og honning gjennom samfunnet siden den gang, og i dag har vi kanskje et svar på spørsmålet til Arne Olav Brundtland. Kanskje får vi et samfunn vi ikke ønsker, om vi ikke klarer å endre det samfunnet vi har i dag. Jeg tenker ikke spesielt på Norge, men at Norge er en del av en globalisert økonomi som er i stor endring.

Hvorfor har det blitt slik? Noe av forklaringen antydes i ingressen. Vi vurderer verdiskapingen i samfunnet med basis i konsumet og markedspriser. Om man ikke har fokus på årsak og virkning her, kommer det hele ut av balanse. I Hellas har konsumet vært finansiert av lån fra andre land. Hvis utenlands lån tildeles i forhold til statsbudsjettene, som igjen baserer seg på brutto nasjonalprodukt, som igjen baserer seg på prisnivået, så vil et lånefinansiert konsum kunne fremstå som en økning i verdiskapingen. Økt verdiskaping gir økt bruttonasjonalprodukt som gir plass for enda større utenlands lån, og dette blåser fort opp økonomien til en stor boble, som ender i en problematisk situasjon.

Og hvor ligger svaret på utfordringene? Ikke i øket arbeidsledighet, ikke i motkonjunkturtiltak og ikke i de klassiske økonomiske modeller som er egnet for økonomisk vekst. Jeg håper vi klarer å endre det samfunnet vi har, slik at vi unngår å få et vi ikke ønsker.

For å si det med George Elliot: "Ordene våre har vinger, men de fly oss ikke alltid dit vi ønsker"

Her kan du leser mer:
http://no.wikipedia.org/wiki/Verdiskaping
http://no.wikipedia.org/wiki/Bruttonasjonalprodukt
http://no.wikipedia.org/wiki/Adam_Smith
http://no.wikipedia.org/wiki/Keynesianisme
http://no.wikipedia.org/wiki/Trygve_Haavelmo